5. Preken

SELVSIKKER Å VÆRE

Det står så skrevet, i Paulus’ første brev til korinterne, kapittel 13, vers 1 til 7:

«Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet.

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.»

Ved tro og håp er en underlegne, men ved kjærlighet viser en myndighet. Ved kjærligheten er en tent. I så måte er en som en fyrstikk, som ved tro og håp kan ha forestillinger om hvordan en skal være og hva en vil oppnå, men det er som tent en virkelig evner.

Ved kjærligheten gir en seg virkelig til kjenne, og ved kjærligheten gjør en virkelig godt. Og kjærligheten er selvforsterkende, slik at en hver god gjerning gjør sitt til at en blir tryggere og sterkere hva gjelder tro og håp. Intet gir glede som det å vise kjærlighet gjør. Intet annet kan gi følelse av å være av betydning som kjærligheten gir, og intet annet vekker oppmerksomhet som god gjerning gjør. Kjærlighet vi viser virker tilbake på oss og gjør oss sterkere.

Samtidig er en ved kjærlighet beskjeden. En er måteholden, har omtanke for andre, og er ikke framfusende og opptatt av å dåre. En er trygg på seg selv, sikker i sin sak, og dermed tåler kjærligheten alt. Ved kjærligheten gjør vi Vår Herre Jesus Kristus gjeldende.